Så var det gjort. Birkebeinerrennet 2015 er historie og vel så det.
Noe ubeskjedent går jeg rett til sluttiden. Som jeg har skrevet om meg selv tidligere er jeg på vei mot birkebeinermerket. Den veien er for min del ikke kort, med 4.56 som sluttid i første renn. Derfor var det med ikke så rent lite glede jeg i år krysset målstreken på 4.10.
Neida, den tiden holder ikke lenge på oppmerksomheten i en middels firmalunch og såvisst heller ikke særlig i min egen klasse (M 40-44). Ikke til merket heller. I år.
Men tiden er en personlig forbedring på 43 minutter (jeg gikk 3 minutter fortere enn debuten året etter), og det er det ikke alle som gjør, og det er jeg selv veldig tilfreds med. Med en dæsj astma (legen ga meg beskjed én måned før rennet at jeg må trene mye mer terskeltrening), småkranglete knær og skuldre, og et klima og føre som ikke akkurat har innbudt til lange skiturer i hvite omgivelser og gnistrende sol – er det nok av motstand å finne.
Da er det artig når innsatsen gir resultater.
Været
Bildet nedenfor sier sitt. Det gjorde også NRK og sikkert andre medier i årets dekning av birkebeinerrennet.
Været var gnistrende, strålende – men også litt vindfullt. Jeg tok meg selv i å sikre meg noen bilder av fjellet på netthinna i løpet av turen over fjellet. Jeg så til høyre, jeg så til venstre. Én gang så lenge at jeg datt. Men denne turen er like mye opplevelse som «toppidrett» (den er vel strengt tatt ikke toppidrett overhodet for 90% av deltakerne). Bildene sitter fremdeles på netthinna, men det gjør ikke noen andre bilder av fokksnø, sterk vind (som i fjor), skyer, eller nedbør overhodet. Denne turen hadde ingen dyp streng moral og ingen lærepenger. Av bildet over går det vel frem at i hvert fall to av deltakerne er like lykkelig naive etter turen som før. Ingen dyr lekse lært i år. Bare én opplevelse rikere!
Føret
Ikke mye å fundere over eller diskutere i år. Valget stod slik jeg ser det denne gangen ikke mellom hva man kunne legge under skia, men om man skulle stole på seg selv – eller Swix.
Swix gir, som flere andre smøreprodusenter tips om smøring i uken frem mot rennet. Spesielt denne gangen var tipsene innertier, men sikkert ikke de mest utfordrende å gi. Minusføre og ingen nedbør er ikke det vanskeligste føret å anbefale for. Spørsmålet stod rundt klister eller ikke klister som smøringsgrunnlag. Noen fryktet aggressive spor (isete/harde) pga kulden og mange løpere og valgte derfor klister. Swix´ tips om vanlig tørrvoksbase sammen V30 ga i hvert fall undertegnede null problemer. Siden jeg dette året også husket å rense vekk støvet fra slipingen(!) da jeg fjernet metningen fikk jeg også ganske bra glid (med Swix hvit marathon).
Birkebeinerrennet – en logistisk innertier
En skulle tro at når mellom 14 og 17 000 mennesker ankommer et lite sted som Rena (ca 2400 innbyggere) blir det kaotisk. Biler, skiløpere og ski, staver, bager, smørningseksperter med egne trailere, vakter og arrangører skal alle sammen fungere sammen på et lite område. Nesten som et sofisitkert urverk. Og det gjør man. Selv har jeg ankommet med både bil og tog, og alltid funnet sengeplass, startnummer, fått kjøpt siste-liten utstyr og til og med spist en god middag helt uten kø eller annen irritasjon. Ingen er stresset, ingen er sure.
Hvordan de får det til vet ikke jeg. I år kunne man også både få kjøpt (som evnt over) de utstyret man i siste liten kom på å ha glemt, og i tillegg få med seg pressekonferanse med de «store stjernene» uten at det ble påtakelig eller kom i veien for den rette birkbeinerfølelsen. Jeg synes arrangøren fortjener stor ros for dette – og håper og tror de ivaretar dette også i fremtiden på beste måte!
Vi sees på Tingstadjordet også i 2016!
Steffen/turrenn.net.
